 |
| Ill.foto8 |
GULL
Kostelig
vase
Med
blomster av gull.
Kostelig mor
og far.
Hvor
lenge vil tiden gi oss en vei?
Er navnet
en terskel
Mot et
bedre rom?
Vi lever
i dag.
Gull blir
smeltet,
Blomster
blir støv.
Menneskebein
skal forvandles til liv
I en ny
drakt.
Vår kropp
er en hytte.
Vi
trenger et hus – som er fullisolert.
Vi
trenger en ny dimensjon
Over alt
vi gjør.
Gi oss en
ledestav.
ØYET
Øyet ser,
øret hører.
Men friheten
fyller mitt hjerte med uro.
Jeg
trenger en stjerne, et mål i livet.
Jeg vil
ikke dø.
Øyet er
krombøyd, som jorden, havet.
Min nakke
er krumbøyd av tomhet og vind.
Hva skal
jeg skue når mørket faller?
Jeg hører
stemmer fra Paradis.
Jeg
lytter og ser etter ord av visdom
Og møter
et øye som ser etter meg.
”Du er
ikke glemt i den store hopen.
Ditt navn
er skrevet i boken, min venn.”
SANNHET
Hva er
gull, mer enn sannhet?
Visdom er
ordet som lyser vår vei.
Åpne ditt
hjerte for ånden, den ene,
Som lever
i alt som er skapt.
Ditt øye
skal se, ditt øre skal høre
Sannheten
vitner om liv og fred.
Vi håper
og tror at hellige krefter
Skal tale
til alle, søster og bror.
LYKKE
Du ønsker
til lykke.
Vi ønsker
alle til lykke med livet.
Det er en
farefull seilas.
Havet er
bratt, og fartøy går under.
Det
gjelder å navigere, kjenne målet.
Vi må
bruke fornuften, og tro
At
visdommen er høyere enn oss.
Til lykke
med barnet.
Og dagen
din må bli lykkelig som ordet
Som gir
oss det daglige brød.
La
sannheten male ditt ansikt, din ånd,
Så du
blir fylt av kjærlighet.
Lykke er
å gi av seg selv, gi av sin tid
Til en vi
elsker, til familie, venner.
Vi må
dele vårt liv og alt vi har fått.
Da lyser
solen i hjerte og sinn,
Og alle
beger blir fylt av ny olje, av nåde
Til å se
og kjenne Gud.
Lykke er
et ønske.
Vi håper
og tror at noe vidunderlig skal skje,
At den
ene skal komme tilbake
For å
fylle våre hjerter med jubel.
Og snart kan
vi gå gjennom stengte dører,
Fra rom
til rom i Jerusalem.
GRENSE
Plutselig
står vi ved grensen
Og lener
oss over – i håp og tro.
Bergveggen
lyser og viser veien.
Vi er i Det
hellige landet.
Ved
grensen er livet, som rulles sammen,
Et
gåtefullt minne.
Tidens
tavle forteller vår vei.
Vi elsker
Ordet som førte oss over.
I dag er
grensen åpen for alle.
I
kjærlighet skal vi bygge et tårn
Som maler
vårt liv i lyset av en stjerne.
Livet
skal slå røtter, og barn skal sette spor.
JUNGELEN
LER
Når vi taler
ordet i mørkeste natt,
Hører vi
jungelen ler.
Engler og
Gud er visst tabu i dag,
For den
som ikke ser.
Bli
seende menneske, lytt til ditt hjerte.
Jungelen
ler når du tror.
Men snart
skal jungelen dø i smerte,
Og engler
skal synge i kor.
De synger
sammen med oss en dag
Om navnet
som lyser fred.
Fanger
blir frigitt, døve får høre
En
lovsang om kjærlighet.
TID
Bruke
tiden til å le eller gråte?
Vår
dyrebare tid kan forgå,
Og vi
blir latt tilbake.
Et
scenarium, en tilstand vi ikke kan forstå
Vil
vederfare alle her nede,
Når tiden
er moden for det.
I dag kan
vi løfte våre hender, takke og be.
Snart er
det tid for hvile igjen,
Hvile i
håp og tro.
Det som
skjer, det skjer i vår tid.
Vi er
sårbare, utstøtt av alle
Som
fornekter Ordet.
DU
Hvem er
du som lever i dag
Under de
regntunge skyer?
Hvem er
egentlig du som bærer et navn
På kanten
av stupet?
Alle er i
samme båt.
Du er ved
roret i ditt eget liv,
Som
kaptein og styrmann på havet.
Uten håp
er du bare en vind,
En bølge
som driver mot land.
Du
kjenner den siste veien
Og hører
musikk i det fjerne.
Om
himmelen er skyfri eller grå,
Er livets
gnist en blomst, et barn
Som
elsker lyset.
Og den
som har visdom, velge sannheten
Før
verden går under,
Og du er
berget i Noas ark.
BUEGANG
Vi går
gjennom livets buegang
Og er
alltid til stede.
Vi er
gjester, men lever trygt
I et
minnerikt, ærverdig hus
Som snart
må renoveres.
Buegangen
lyser og forteller vårt liv.
Vi
hilser, vennlig og lett.
Våre
krefter smuldrer, men øynene ser
Vi er
kommet til en feil planet,
Og snart
må vi gjemme oss.
Det er
farlig å leve, men velsign våre barn
Som
strever i ytterste nød.
Bølgene
ruller på livets hav,
Og ordene
våre løses opp
Til gåtefull
saft og vin.
DET
GRØNNE
Beitemarkene
er en rolig tapet
Oppetter
daler og lier.
Fjellene
lyser som bauta i dag
Og smiler
som utgåtte tøfler.
Alt er
behagelig, som en mor.
Naturen
er livets kilde.
Om
tuntreet mister sine grønne blad,
Så har vi
en ny vår i vente.
Det
grønne hilser og strekker sin kropp.
Gi akt på
de grønne marker.
Blomst og
frø forvandles en dag
Til
engler i snøhvite kapper.
Vi skal
ikke engste for høst eller storm.
Om båten
er trygg, vil vi seire.
Om
tapetet falmer, skal alt bli nytt.
Vi er
gjester, men snart er vi engler.
SKAPER
Stille
vann, beitemarker, fjell.
Mennesker
på flykt.
Der går
en strøm praktfulle barn
Gjennom
ørkenlandet i sør.
De går
mot nord.
Jeg leter
etter en utsiktspost
Hvor jeg
kan se alt som skjer i dag.
Vakre
landskap blir bygget ned
Til
fordel for høye hus,
Motorvei
og industri.
Urolig
hav ryster verden,
Og de
evige spørsmål kommer frem.
Hvem
naglet frelseren til korset?
Hvor er
de som anklager ham
For å
skape mennesker i sitt bilde?
Sannheten
er under en stol.
Munnen er
limt igjen.
Scenen er
åpen for spott og løyn.
Menneskene
anklager Skaperen,
Men selv
er de praktfulle, som barn.
De lever
i tiden, med åpne øyner,
Og
opplever det praktfulle, yndefulle.
Men alt
som skjer i huset, og i hagen vår,
Får
stjernene til å tale.
Og
fjellene rokkes i grunnvollen.
LYKKE
Lykke er
en dam med gullfisk,
Grønt
gras med kløver,
Trær som
hever seg over jorden
Og lyser
mot himmelen.
Og himmelen
lyser som en hage
Med
blomsterstjerner, og barn som synger
Fra en
hvit eller rosa sky: ”Kjære mor”.
 |
| Ill.foto. Tiden roper til oss hver dag. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar