 |
| Richard Larssen - Ill. |
34.
SANGEN
Jeg
hadde en gang en sang.
Den
var vilter og yr.
Jeg
strekte meg ut etter sangen,
Og
tonene fløy bort.
Jeg
lengter i dager og netter
Etter
sangen som lever.
Denne
sangen skal bo i mitt hus.
Som
en hellig tone fra år til år.
Jeg
blir rik av denne sangen.
Jeg
er som en gartner med vinger,
En
bonde med modne aks.
Jeg
møter deg i orkesterlunden.
Og
om sangen slippes løs,
Vil
den komme igjen som en due
Og
kjærtegne mitt gule hår.
Min
kjære vil synge til harpestrenger.
LYTT
Jeg
lytter til de unge fløytene,
Smaker
på melken,
Elsker
engler og Gud.
Toner
fra jorden stiger i blått hav.
Jeg
fanger stjerner,
Og
kysser med fuktige lepper.
Jeg
er tro, og lever i håpet.
Jeg
lytter etter stemmen
Fra
Høysangens jubelkor.
Jeg
lytter til musikken fra åker og eng.
Lyngklokker
spiller i vinden
Solen
hilser med varme blikk
Og
favner jorden.
35.
SKOG
La
skogen leve
Med
slanke og tykke stammer.
De
strekker seg høyt
Med
blikket festet i himmelen.
La
skogens trær bli svanger med våren
Og
kjenne gleden i å vokse
Som
et bilde på seier.
La
oss glede oss over trærne,
Som
var det våre egne barn.
De
våker i landskapet som elg og ørn.
La
skogen leve langsmed vannkanten,
Der
elven stryker forbi
Og
hilser med oppløftet stemme.
La
bildet av skogen vokse i oss
Så
lenge vi lever.
Det
er på grunn av skogen vi er til.
FREMTIDEN
Alt
beror på havet.
Alt
beror på fisken og brødet
Som
mettet fem tusen i ødemarken.
Alt
beror på solen som dreier rundt og rundt.
Den
bestemmer tiden. Og det er en gåte.
Kraften
som ligger i lyset blir åpenbart
I
våre liv, i alt som lever.
Og
fjellene roper våre navn inn i fremtiden
Med
malmfull røst.
Fremtiden
begynner nå,
Og
strekker seg ut som en vei.
Og
alle veier fører til Rom,
Der
paven sitter med krystallkulen
Og
tenker på Guds vilje.
Akkurat
som kornet mister sin kraft,
Mister
menneskene sin kraft.
Hele
jorden er avhengig av Skaperen
Fra dag til dag.
36.
LEK
MED ORD
Jeg
leker med ord.
De
er perler på papiret,
Bilder
i veven, lys i mørket.
Ordene
gir visdom,
Hjelper
meg frem i landskapet,
Der
jeg svinger meg
Som
en klode i blått hav.
Jeg
er tørst på ord.
De
gir meg krefter til en ny dag,
Og
drømmer som bærer meg
Gjennom
stormfulle netter.
Ordene
varmer min sjel.
Mine
kjære kommer med ord
Som
må prøves i ild.
Gammel
visdom smelter gull fra Sion,
Der
jeg favner den ene.
KIRKEN
Kirken
står tydelig, og lyser
Som
en blafrende fakkel på prærien.
Byggesteinene
er lenket sammen
Som
mennesker på vei til det siste hvilested.
Kirken
har sine feil og mangler,
Men
er likevel et viktig holdepunkt for mange.
Jeg
velger å gå til de fattige i landsbyen
Som
venter på frelse. - Det gir perspektiv.
Kirke
strekker seg som trær
Inn
i en blå hverdag – over hele jorden.
Den
vil favne menneskene med rød løper,
Og
spiller dag og natt for de villfarne.
Kirken
minner om et åpent hus i vinden
Der
trell og konge søker redning.
Her
får de mat for sjel og sinn.
De
tvetter sine hender
Og
møter Gud.
.jpg) |
| Portrett - 6 år |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar