 |
| Tiden smuldrer |
HÅP
Håp er
naturens åndedrett.
Håp spirer
frem og sprenger grenser.
Det er
kilden til liv.
Hå er en
solstråle, et budskap om fred.
Håp er en
dør til dagens vakre eventyr.
Månen
formidler håp.
Solen og
stjernene formidler håp.
Hvert
menneske lever i håp.
Vi har
muligheter, vi øyner en kurs for livet.
Håp er en
kraft som fyller oss
Som
livsgnisten, pusten fra dag til dag.
Håp er
skriket til et nyfødt barn.
Håp er et
glimt av himmelen,
Det er
lyset som gjennomtrenger mørket,
Og
trøster hver den som tror.
HÅP
Er ditt
hjerte lukket, så du ikke berøres?
Kanskje
lengter du etter håp,
Lengter
etter en verden som lyser
Og
formidler de gode nyhetene?
Håp er
ikke en tom lengsel om noe som skal skje,
Men en
tro som gir visshet om fremtiden.
Håp er en
juvel, en krone av gull, en skatt
Som blir
gitt hvert menneske.
Håpet er
en gave til alle som lever.
Håpet
beskytter og bevarer oss fra alt ondt.
Viss vi
bare tar imot håpet, skal vi leve.
Håpet gir
visshet for den som tror.
GLEMT
Det er
nesten ikke tid
Til
nødvendige gjøremål.
Skilpaddene
i havet har tid,
Og
fuglene som overvintrer har tid.
Men
vanlige folk har ikke tid
Å besøke
hverandre.
Vi er
glemt.
De tror
vi er forfremmet, opphøyet.
De ser
oss ikke ute lenger.
Det er
forresten farlig å lufte hunden.
Den kan
gi verden en erindring.
Moteskaperne
skal ha nye folk
I
butikker og på gateplan.
Glemte
moter blir udødelige
Om hundre
år.
De kommer
igjen som bikini eller shorts.
Er du med
til Tsjernobyl.
Verden
har forandret seg,
Men det
er snart glemt.
At vi har
vært sammen en stund
Har ingen
konsekvenser.
Vi viser
hverandre hvem som er høyest.
Vi er
fromme på gateplan,
Men
alderen røper barnets smil.
Så er vi
en vind fra vest.
Vi blir
ikke husket, for vi var ingenting.
Verden
gikk videre uten oss.
Med
føtter setter vi spor.
Men er de
tydelige, vekker de oppsikt,
Lyser de
i mørket, så noen ser oss?
Har vi
mål av fjellene i det fjerne?
Kan vi nå
Jerusalem før porten lukkes?
Er vi
glemt i mengden?
TAL
Tal, min
flyktige jord.
Tal, mine
rastløse bein.
Det
kjennes så tungt å leve.
Tal fra
fjerne kyster ditt navn.
La
fuglerop høres.
Jeg
hilser min skog.
Jeg
hilser lyngen ved havet.
Tal ordet
som lyser,
Tal liv i
min leir.
Gi meg å
elske de fremmede.
Lær meg å
hilse brødløse barn
Som
gråter fra byer og land
I en
urolig og sønderbrutt verden.
Jeg ser
fra fjellet en åker i vest,
Og
epletrær som blomstrer.
Lær meg å
dele det himmelske syn,
Så alle
kan mettes og leve.
Lær meg å
lytte de nedbrente hus,
Og se mine
søsken i nød.
Lær meg å
bygge fremtiden
Av levende,
hellige steiner.
JORD
Jorden
gir oss mat.
Og
røttene sitter dypt,
Og
greinene fester seg i himmelen.
Jorden er
mitt hjemsted, min hytte, mitt hus.
Jeg leter
etter veier å vandre.
Trærne er
som mennesker.
De gynger
i vinden, visner og går bort.
De har en
tid som grønne flagg,
Så ligger
de under jorden
Som en
del av alt.
VIND
Vinden
stryker over jorden,
Gras og
lyng bøyer sine vinger,
Trærne
gynger som gamle menn.
Bare
godheten, kjærligheten bevares
Inn i de
tettbygde hus,
Hvor noen
sover med frisk pust.
Jeg står
ved en korsvei og glaner
Inn til
min bror, mine venner,
Som enda
ikke er våkne.
Gravemaskinen
kommer snart.
Det skal
bygges høyhus på begge sider
Av en
kjempebred motorvei.
Vi klarer
snart ikke puste.
Vinden
rister i menneskene, trærne,
Som
forteller om et langt liv
Med dype
røtter, helt til Afrika.
Jeg
lengter etter et tettere bånd
Mellom
mennesker av samme slekt.
De som
lever, må vite hva de heter
Og hvem
de tilhører
Før
vinden roper for siste gang.
LAND
Jeg
lengter å komme til mitt land.
Jeg ser
det i drømmer.
De bærer
meg over fjell og hav.
Jeg ser
huset jeg skal bo i,
Og
menneskene som spiller piano og synger.
Veiene er
åpne, stjernene tindrer,
Og jeg er
hjemme.
Jeg
lengter å komme på den veien
Som fører
til Jerusalem.
Nå er jeg
ved terskelen til muren.
Jeg
kommer ikke over alene,
Men jeg
tror på Gud.
PASS PÅ
Pass på!
Halve
dagen er revet i stykker.
Tiden
brenner bort,
Våre alter
rives ned.
Trengselstid,
uår, lyn og torden.
Hva
skjer? Hvem kommer
I den
hvite luftballongen?
Er det
regn, eller snø?
Pass på.
Snart
fordufter veggene.
Vi lever
under åpen himmel,
Og har
gras, blomster og trær
Mellom
oss.
Ingen
barn, ingen stjerner.
Tiden er
som en strøm.
Den eser
ut som en deig,
Og blir
borte med en mengde folk.
Hver dag
følger vi noen til graven.
Vi samles
ved stupet.
Kjenn på
luften om den er rein.
Kjenn
etter temperaturen, smak og se,
Og glem
at du er hjemme.
Toget går
bare en vei.
KULDEN
Kulden
gnager.
Jeg er
nådd høsten,
Og kryper
naken til sengs.
Jeg er ensom
og kald av menneskene
Som
reiser ifra oss.
Jeg er
gammel og uoppdaget.
Jeg
sleper meg frem i lyset
For å
berge min sjel.
Jeg er
hjemme i en stormsky
Før hanen
galer.
ØY
La oss
tenke våre liv på en øy.
Her er
hav på alle kanter,
Og
breddene fråder av høye bølger.
Vi fryder
oss over at vi er til,
Men
kjenner ingen som kan hjelpe.
Vi har
for lengst slått oss til ro,
Og venter
på bedre vær.
Vi tror
på en blå himmel en dag
Vil fri
oss fra slaveriet.
Vi er
avsperret og innesperret
Til havet
åpner seg.
Vi har en
drøm om fred.
Vi har en
drøm om en øy i havet
Som
troner som et lys for alle folk.
Vi ser på
urviseren, og kjenner kraften
Av en
mektig vind.
Det skal
komme en dag
Uten
gråt, uten redsel og krig.
Da er vi
gjenfødt i kjærligheten
Til det
evige håp.
STILLHET
Vil du
finne stillheten,
Må du ha
et evig håp, en lengsel
Som er dypere
enn havet.
Du må ha
øyner som et kirkespir
Og en ånd
som kjenner sannheten.
Vil du
blomstre som kløver og konvall,
Må du
kjenne fred i ditt indre.
Da vil
gleden blomstre som stjerner
Og fylle
ditt hjerte med fred.
Dine
øyner vil stråle,
Og din
kropp vil bli helbredet i ordet
Fra en
levende Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar