DREIERI poesi 26/13 (Kp4) * Av Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill

13.

JEG ROPER

Jeg roper på månen som stiger,

Og på søster sol

Som bøyer seg i havet.

Jeg roper etter stjerner, og ord

Som svever i høyden.

Om frukten av alt er liv, vet bare Salomo.

Ord vekker opp døde,

Men støver ned i dype hyller.

Er det et løftebrudd

Når ord, - som tar i oss fra begynnelsen,

Blir borte i lange korridorer?

De kommer aldri lenger enn til kirketrappen,

Der regnet pøser ned.

FJELL

Jeg løftes inn i fjellheimen

Og blir værende der til dørene lukkes.

Jeg går fra rom til rom i Sølvhammeren

Og speiler min egen lekestue.

Fjellet er bratt som et stolsete,

Men jeg klarer meg godt

Med frukt fra hagen.

Jeg er et frø som slår rot i fjellhenget

Og øver meg til neste økt.

Jeg skal lage en vandrehall for barn

Som vil høyere på rangstigen.

Jeg elsker å se utvikling, at noen satser

På gardsbruk i dag.

Jeg tar fjellene med meg på turen

Til de levendes land.

I høyden har vi en annen målestokk

For kjærlighet. Alt er lov

Under stjernene, men ikke alt gagner

Til det beste for deg og dine.

14. 

ALENE

Jeg kan reise alene,

Men likevel ha venner med på veien,

Og lykkeønskninger.

Kjærligheten var dyp en gang, men varte ikke lenge.

Den svant som dugg for solen.

Viss kjærligheten får næring, vokser den

Til uante dimensjoner.

Slik er det også med ordet

Som blir tatt vare på,

Eller hvetekornet som blir sådd i god jord.

Det spirer og gir hundre fold.

Noen ord kan stå alene,

Men sammen med venner gir de en større helhet.

I dette bildet kan vi forstå fortellingen

Om Den rike mannen og Lasarus.

HJERTER

Jeg kan ikke se inn i hjerter

Eller skrive det folk tenker.

Jeg kan ikke begjære min nestes eiendom.

Men alt som er sant og ekte vil jeg ta frem,

Så menneskene kan se lyset.

Hjerter gir gjenklang i hjerter

Som klokker i tusen tårn.

Hver kropp beveger seg mot hverandre

Og leter etter ord, etter forklaring.

De vil bare være sammen

Og forlanger ingenting.

Det er kjærlighet.

Det er en forlengelse av ekkoet

Fra Jerusalem.

Kjærligheten kan redde verden.

Den gir nye krefter, og visdom

Til å dømme rett og galt.

Hjerter som er fylt med kjærlighet

Tåler alt, håper alt, og tror alt

I navnet som gir oss evig liv.

15.

ORD

Jeg kaster ord rundt meg,

Og vinden tar med seg det meste.

Og søvnløse folk

Stavrer hjelpeløst på veien.

De flytter livet, det eneste de har.

Jeg flytter ord til papiret, og videre

Til noen jeg drømmer om.

Og lyset og mørket fanger ordene

Og kysser dem med søte lepper,

Som druer fra vintreet.

BÆR MEG

Min elskede bærer meg

I søvnløse netter.

Jeg vasser i bekken

Og bader i sjø.

Min elskede benker seg i parken.

Når klokkene kimer.

Møtes de hellige til kirkekaffe,

Og mye mer.

Min elskede kjenner ordet,

Og bærer det frem

Med lys i sitt hjerte,

Så alle må gråte.

ENKE

Ensom, alene,

Enke mot sin vilje.

Ingen venner. Døren er låst.

Hun reiser, er alltid på farten,

Med samme kjole,

Med samme døsige ansikt

Med en gammel lengsel

Om å åpne nye dører,

Om å få en venn i ensomheten

Som kan klippe plen og heise flagg,

Og løfte ensomheten bort.

16.

DREIER

Jeg dreier bordet

Og ser ansiktene i parken,

På gatehjørne, i slummen,

Langt borte fra Norge.

Jeg ser mennesker som spør hvorfor?

De deler sin nød med mange.

Og sammen blir menneskene de sterke

Som byer og fjell.

Om hjemmene smuldrer,

Kan huset gjenoppbygges.

Ny kledning redder reisverket

Så vi kan våkne med rette fjes.

Det dreier seg om å være nær hverandre,

Erkjenne at livet må gå videre,

Selv etter en ulykke.

Det dreier seg om å erkjennelse

Sitt eget hjerte.

Det er signaturen av livet,

Sannheten om vår tro.

 

ROP

Dypt gjemt i rommet er dagen og natten,

Vismannen og søvnen.

Det ropes fra gater og torg:
Sover du?

Vi må tenke på de andre, arbeide for maten

Og holde oss våkne i sollyset.

Fra hele verden kommer busslaster med folk

Som vil bo i lyset.

Tankene dine kan ikke utfolde seg i mørket,

Men trenger lys for å blomstre, overleve.

Men drømmene kommer helst om natten

Under tusen vinger, eller stjerner

Som lyser og bærer oss frem på gullstol.

Vi er oppdaget.