 |
| De syv søstre-Ill. |
LYSET,
MIN VENN
Poesi 2016/3
Sigve Lauvaas
Nobel forlag
TRÆR
Trærne ser oss,
Og vi ser trærne
Som venner av lys og vann.
Trærne har tusen øyner
Og favner oss med sin sang.
Det synger i trær og einer,
Det lyser fra himmelrom.
Jeg undres stadig på trærne,
Som strekker sin hals mot
sky.
Mot månen vinker den gjerne,
Og lyser som Davids by.
EPLE
Formen på et eple
Lyser på vår vei i dag.
Fargen holder oss i ånde
Og fletter oss sammen.
Edens hage lyser
Av edel frukt, og modne bær,
Og saftige, myke moreller
Fra Hardanger.
Jeg undres stadig over livet
Som stråler på vår vei.
Alt det vakre har en mening.
Kraft og krone, lys i gull
Skal favne deg og meg.
Ekte må vi ta imot
Gaven fra det himmelblå.
Sol og måne, tusen stjerner
Drysser frukt fra kongestol
Til slekt og venner nå.
La oss takke, la oss tro
Livets frukt er sådd i
barnet.
Visdom følger våre spor.
Trærne blomstrer. Det er vår.
Kjærligheten varer evig.
Ordet gir oss englekor.
MØRKE OG LYSET
Enda ser jeg mørke trekk
Bak gardiner, bak en skog av
fjell.
Klokker slår i hundre år
I lidenskap og hjertebank
For stormen som brøler i
havet.
Enda hører jeg skrik etter
mor og far,
Og barnet gråter.
Ved bredden skyller bølgene
En båt på land,
Og vrakgods følger i samme
spor.
Gullmynter lyser i morgensol.
Det hvisker i runde steiner.
Våren kommer, og folket
våkner.
Ansikt lyser i takk og
pris
For solens løfterike stråler.
Det renner lys over
hjemtraktene nå,
Og familien samles i glede.
HUS
Lyset renner fra taket,
Stråler ut av vinduene
hjemme.
Barna lyser på veien som
engler.
Verden er blitt forvandlet.
Jeg ser meg selv ved bredden,
Og hører vind i trærne.
Huset stråler av kjærlighet
Som ingen kan ta ifra oss.
Lyset renner i elven
Og fosser i stryk fra
fjellet.
Huset står som et gyllent
slott
Og innbyr vår sjel til jubeldans.
DER JEG BOR
Der jeg bor, oppi bakken,
Lyser et hvitt hus.
Her har vært folk før,
Men nå er bare en igjen,
Som et frø i mager jord.
Dette er min borg,
Jeg lever fra dag til dag,
Og ser utover verden.
Havet bruser og klokkene
kimer.
Skyene seiler over huset
Og gnistrer i lyn.
Ingen misunner min boplass.
Jeg kan klare meg selv.
Ingenting blir kjøpt for
penger.
Solen er gratis, regnet er
gratis.
Jeg spiser mitt brød fra
havet,
Og ordet fyller min lengsel.
Jeg er en munk - som kommer
frem
Når solen våkner.
BYEN
Byen vår er grå og trist.
Min tante bor i byen,
Og klarer ikke klippe plenen
nå.
Frukttrær blir tatt bort,
Og kjøpesentrene overtar
markedet.
Folk reiser lange veier til
denne byen,
For å se en kirkeruin, et
kloster
Og en mur fra middelalderen.
Og alle liker mat, så byen
vokser,
Til tross for alderen.
Ingen misunner min tante.
Jobben hennes er å feie på
fortauet,
Der de fremmede går med slep.
De fordømmer våre liv,
Og brenner våre kirker.
De vil overta byen snart.
MIN VENN
Om hundre år kan vi møtes
igjen.
Ingen elsker døden,
Men håpet lever om å møtes
igjen
Uten smerter, uten savn.
Nå er det morgen.
Det er søndag i vår verden.
Vinduet er åpent, og elven
reiser
Som en evig vannvei i dalen.
Så lenge vi lever
Finnes fjell og skyer, dag og
natt.
Min venn kan sole seg i de
andre
Som har reist med vinden.
Jeg vil klatre høyt, så jeg
kan se
Begynnelsen til riene.
Snart smelter isen,
Og fjellet smelter, og havet
blir ørken.
Da er det slutt på aldring,
Og forvandlingen skjer
plutselig.
JEG LER
Når blomstene springer ut, må
jeg smile.
Når bær og frukt lyser, må
jeg le.
Som opp av graven stiger
solen,
Stiger livet.
Og himmelen lyser i alle folk
Som kan synge navnet.
Hellig er dagen din.
I morgen er det hviledag for
Herren.
Tre hvite duer flyr over
huset
Og varsler fred.
Jeg klatrer opp i et høyt tårn
For å se englene - som går på
veien til Jeriko.
Kanskje får jeg et glimt av
kongen?
|
| Ill-maleri |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar