VÅR FLYKTIGE TID Poesi 2016/4 – Del8 – Sigve Lauvaas

Ill.foto8

GULL

Kostelig vase

Med blomster av gull.

Kostelig mor og far.

Hvor lenge vil tiden gi oss en vei?

Er navnet en terskel

Mot et bedre rom?

Vi lever i dag.

Gull blir smeltet,

Blomster blir støv.

Menneskebein skal forvandles til liv

I en ny drakt.

Vår kropp er en hytte.

Vi trenger et hus – som er fullisolert.

Vi trenger en ny dimensjon

Over alt vi gjør.

Gi oss en ledestav.

ØYET

Øyet ser, øret hører.

Men friheten fyller mitt hjerte med uro.

Jeg trenger en stjerne, et mål i livet.

Jeg vil ikke dø.

Øyet er krombøyd, som jorden, havet.

Min nakke er krumbøyd av tomhet og vind.

Hva skal jeg skue når mørket faller?

Jeg hører stemmer fra Paradis.

Jeg lytter og ser etter ord av visdom

Og møter et øye som ser etter meg.

”Du er ikke glemt i den store hopen.

Ditt navn er skrevet i boken, min venn.”

SANNHET

Hva er gull, mer enn sannhet?

Visdom er ordet som lyser vår vei.

Åpne ditt hjerte for ånden, den ene,

Som lever i alt som er skapt.

Ditt øye skal se, ditt øre skal høre

Sannheten vitner om liv og fred.

Vi håper og tror at hellige krefter

Skal tale til alle, søster og bror.

LYKKE

Du ønsker til lykke.

Vi ønsker alle til lykke med livet.

Det er en farefull seilas.

Havet er bratt, og fartøy går under.

Det gjelder å navigere, kjenne målet.

Vi må bruke fornuften, og tro

At visdommen er høyere enn oss.

Til lykke med barnet.

Og dagen din må bli lykkelig som ordet

Som gir oss det daglige brød.

La sannheten male ditt ansikt, din ånd,

Så du blir fylt av kjærlighet.

Lykke er å gi av seg selv, gi av sin tid

Til en vi elsker, til familie, venner.

Vi må dele vårt liv og alt vi har fått.

Da lyser solen i hjerte og sinn,

Og alle beger blir fylt av ny olje, av nåde

Til å se og kjenne Gud.

 

Lykke er et ønske.

Vi håper og tror at noe vidunderlig skal skje,

At den ene skal komme tilbake

For å fylle våre hjerter med jubel.

Og snart kan vi gå gjennom stengte dører,

Fra rom til rom i Jerusalem.

GRENSE

Plutselig står vi ved grensen

Og lener oss over – i håp og tro.

Bergveggen lyser og viser veien.

Vi er i Det hellige landet.

Ved grensen er livet, som rulles sammen,

Et gåtefullt minne.

Tidens tavle forteller vår vei.

Vi elsker Ordet som førte oss over.

I dag er grensen åpen for alle.

I kjærlighet skal vi bygge et tårn

Som maler vårt liv i lyset av en stjerne.

Livet skal slå røtter, og barn skal sette spor.

JUNGELEN LER

Når vi taler ordet i mørkeste natt,

Hører vi jungelen ler.

Engler og Gud er visst tabu i dag,

For den som ikke ser.

Bli seende menneske, lytt til ditt hjerte.

Jungelen ler når du tror.

Men snart skal jungelen dø i smerte,

Og engler skal synge i kor.

De synger sammen med oss en dag

Om navnet som lyser fred.

Fanger blir frigitt, døve får høre

En lovsang om kjærlighet.

  

TID

Bruke tiden til å le eller gråte?

Vår dyrebare tid kan forgå,

Og vi blir latt tilbake.

Et scenarium, en tilstand vi ikke kan forstå

Vil vederfare alle her nede,

Når tiden er moden for det.

I dag kan vi løfte våre hender, takke og be.

Snart er det tid for hvile igjen,

Hvile i håp og tro.

Det som skjer, det skjer i vår tid.

Vi er sårbare, utstøtt av alle

Som fornekter Ordet.

DU

Hvem er du som lever i dag

Under de regntunge skyer?

Hvem er egentlig du som bærer et navn

På kanten av stupet?

Alle er i samme båt.

Du er ved roret i ditt eget liv,

Som kaptein og styrmann på havet.

Uten håp er du bare en vind,

En bølge som driver mot land.

Du kjenner den siste veien

Og hører musikk i det fjerne.

Om himmelen er skyfri eller grå,

Er livets gnist en blomst, et barn

Som elsker lyset.

Og den som har visdom, velge sannheten

Før verden går under,

Og du er berget i Noas ark.

BUEGANG

Vi går gjennom livets buegang

Og er alltid til stede.

Vi er gjester, men lever trygt

I et minnerikt, ærverdig hus

Som snart må renoveres.

Buegangen lyser og forteller vårt liv.

Vi hilser, vennlig og lett.

Våre krefter smuldrer, men øynene ser

Vi er kommet til en feil planet,

Og snart må vi gjemme oss.

Det er farlig å leve, men velsign våre barn

Som strever i ytterste nød.

Bølgene ruller på livets hav,

Og ordene våre løses opp

Til gåtefull saft og vin.

DET GRØNNE

Beitemarkene er en rolig tapet

Oppetter daler og lier.

Fjellene lyser som bauta i dag

Og smiler som utgåtte tøfler.

Alt er behagelig, som en mor.

Naturen er livets kilde.

Om tuntreet mister sine grønne blad,

Så har vi en ny vår i vente.

Det grønne hilser og strekker sin kropp.

Gi akt på de grønne marker.

Blomst og frø forvandles en dag

Til engler i snøhvite kapper.

Vi skal ikke engste for høst eller storm.

Om båten er trygg, vil vi seire.

Om tapetet falmer, skal alt bli nytt.

Vi er gjester, men snart er vi engler.

SKAPER

Stille vann, beitemarker, fjell.

Mennesker på flykt.

Der går en strøm praktfulle barn

Gjennom ørkenlandet i sør.

De går mot nord.

Jeg leter etter en utsiktspost

Hvor jeg kan se alt som skjer i dag.

Vakre landskap blir bygget ned

Til fordel for høye hus,

Motorvei og industri.

Urolig hav ryster verden,

Og de evige spørsmål kommer frem.

Hvem naglet frelseren til korset?

Hvor er de som anklager ham

For å skape mennesker i sitt bilde?

Sannheten er under en stol.

Munnen er limt igjen.

Scenen er åpen for spott og løyn.

Menneskene anklager Skaperen,

Men selv er de praktfulle, som barn.

De lever i tiden, med åpne øyner,

Og opplever det praktfulle, yndefulle.

Men alt som skjer i huset, og i hagen vår,

Får stjernene til å tale.

Og fjellene rokkes i grunnvollen.

LYKKE

Lykke er en dam med gullfisk,

Grønt gras med kløver,

Trær som hever seg over jorden

Og lyser mot himmelen.

Og himmelen lyser som en hage

Med blomsterstjerner, og barn som synger

Fra en hvit eller rosa sky: ”Kjære mor”.

Ill.foto.
Tiden roper til oss hver dag.

VÅR FLYKTIGE TID Poesi 2016/4 – Del7 – Sigve Lauvaas

Ill.foto10

HEIM

Kom heim, min sønn, kom heim.

Her er molter i skogen

Og solblanke fjell.

Kom heim med det første flyet.

Kom heim til slekta, bygg deg et hus,

Så frø så kornet kan spire.

Kjenn at du hører til et land

Som elsker deg, som en av sine.

Kom til ditt eget, til far og mor,

Og bær oss den siste stubben.

Vi lengter og håper, og ser etter spor.

Snart kommer vår sønn tilbake.

KJØR

Hvem kjører sine egne veier,

På kryss og tvers?

Hvem kjører på grønne og røde lys,

Uten det skjer noe?

Skygger strekker seg ut over land.

Verden er svart som en kiste.

Vi kjører vårt løp over fjell og hav,

Og våkner når alt er over.

Ved bredden sitter vi sammen nå,

Fanget av stundens alvor.

Båten er kantret, våre venner gikk med.

Vi ber for alle, og gråter.

Kjør ikke livet i havet, du.

Se etter merkesteiner og skilt.

Vær kjærlig mot alle du møter i dag,

Så verden kan se hvem hører til.

MORGEN

En morgen renner elven forbi.

Kalde strømmer av regn fosser i havet.

En morgen er alt forbi.

Jeg er aleine, og tømmer min skål

For det ukjente.

Heftig kommer vinden,

Og elven er min sti.

Jeg ror inn i en annen verden.

Her er gravene tomme.

En morgen starter vi på nytt.

All rastløshet er borte.

Jeg står ved bredden av Genesaretsjøen

På en gyllen strand.

Jeg ser at Jesus kommer tilbake.

LAND

Elven lyser i landskapet,

Trærne lyser, og menneskene

Går stille fra rom til rom.

Det er som landet åpner seg,

Som vår og høst smelter sammen.

Våre hjerter møter Gud.

Brødet er ferdig, bordet er dekket.

Vi spiser og drikker til langt på natt.

Så er vi i samme båt.

Før elven blir tørr, kan vi bade.

Vi finner vår plass i mylderet

Og favner ordet som vår utvalgte.

Endelig kan vi se en ny dag i det fjerne.

Himmelens lys holder oss våkne,

Og åndens kraft bærer oss i land.

LIVET

Livet er flyktig.

Men mektige ord tar oss med.

Vi går etter lyset og lytter.

Og ordet gir nåde og fred.

En engel åpner boken,

Og sammen leser vi om landet

Som flyter av melk og honning.

Og frukten er moden nå.

Mitt syn er en himmelbue

Og titusener på flukt.

Men rikdommen lyser i det fjerne,

Der barnet skal finne trøst.

Ordet er segl over livet.

Vi reiser i hast hver dag.

Fra himmelen roper de navnet,

Og billetten din er betalt.

ELSKER

Vi elsker, elsker,

Det toner fra fjellet.

Kjærligheten driver frykten bort.

Frimodig og glad kan vi vandre i lyset.

Vi elsker våre søsken, vi elsker vår jord.

Vi favner ordet, som gir oss et navn.

Sannheten, visdommen, vokser i blodet.

Vi elsker det evige håp

Og høster til evig liv.

Vi gir av vårt hjerte, godhet og latter.

Vi favner kjærlighet fra Gud.

Vi lever i forvandlingens spor.

BARN OG UNGDOM

De springer i gatene, skråler og skriker.

Barn og ungdom har overflod.

De som er sorte formørker verden.

De som er hvite må betale alt.

De har jo så mye å gi.

Horder av menn fra en annen verden

Stuper inn i vårt fedreland.

Hva vil de, hva gjør de?

De henger med hode, og liker å stjele.

De kjenner ikke Gud.

Barn og ungdom blir dratt mot stupet.

De har ikke ansvar, de har ikke ro.

Hvileløst går de i mørke gater.

De søker en fremtid – med sverd og hat.

De ønsker et sted å bo.

EKKO

Forklar ditt liv.

Det er makt i dine ord.

Alt du gjør forteller hvem du er

I himmel og på jord.

Rop: Jeg elsker! Og du vil få svar.

Fjellet gir ekko.

Her er ingen tvil.

Alt det du gjør mot de minste,

Gjør du for Gud.

Av livet vil verden få kjenne

Forskjell på natt og dag.

Visdom og sannhet skal leve i oss

Som bilder og lys.

TID

Vi har ikke tid til å leve

Inderlig, kjærlig og rett.

Vi reiser fra vuggen til graven i hast.

Vi har ikke lys på veien

Som forteller om åndens makt.

Forvandlingen skjer for den fromme

I håp og tro.

Alle skal gjennom en flammende ild

Og renses i blod.

De andre reiser med tiden

Og graver sin egen grav.

Men engelen tar med seg barnet

Og gir det en hellig krans.

Når tidens mål er kommet,

Må alle forlate vår jord.

Den som har lys over livet

Blir løftet på Herrens ord.

ELDES

Vi eldes som trær i skogen.

Vi lever, og beveger oss i tidens uendelige rom.

Steiner og fjell forgår.

Ilden smelter jorden,

Og vi får en ny vår.

Gamle blir som barn igjen.

Vi har ingenting å angre.

Vi blir ledet av stjernen fra øst – til Jerusalem.

Alle mennesker skal finne sine røtter,

Og bo i Herrens hus til evig tid.

 

VÅR FLYKTIGE TID Poesi 2016/4 – Del6 – Sigve Lauvaas

Tiden smuldrer

HÅP

Håp er naturens åndedrett.

Håp spirer frem og sprenger grenser.

Det er kilden til liv.

Hå er en solstråle, et budskap om fred.

Håp er en dør til dagens vakre eventyr.

Månen formidler håp.

Solen og stjernene formidler håp.

Hvert menneske lever i håp.

Vi har muligheter, vi øyner en kurs for livet.

Håp er en kraft som fyller oss

Som livsgnisten, pusten fra dag til dag.

Håp er skriket til et nyfødt barn.

Håp er et glimt av himmelen,

Det er lyset som gjennomtrenger mørket,

Og trøster hver den som tror.

HÅP

Er ditt hjerte lukket, så du ikke berøres?

Kanskje lengter du etter håp,

Lengter etter en verden som lyser

Og formidler de gode nyhetene?

Håp er ikke en tom lengsel om noe som skal skje,

Men en tro som gir visshet om fremtiden.

Håp er en juvel, en krone av gull, en skatt

Som blir gitt hvert menneske.

Håpet er en gave til alle som lever.

Håpet beskytter og bevarer oss fra alt ondt.

Viss vi bare tar imot håpet, skal vi leve.

Håpet gir visshet for den som tror.

GLEMT

Det er nesten ikke tid

Til nødvendige gjøremål.

Skilpaddene i havet har tid,

Og fuglene som overvintrer har tid.

Men vanlige folk har ikke tid

Å besøke hverandre.

Vi er glemt.

De tror vi er forfremmet, opphøyet.

De ser oss ikke ute lenger.

Det er forresten farlig å lufte hunden.

Den kan gi verden en erindring.

Moteskaperne skal ha nye folk

I butikker og på gateplan.

Glemte moter blir udødelige

Om hundre år.

De kommer igjen som bikini eller shorts.

Er du med til Tsjernobyl.

Verden har forandret seg,

Men det er snart glemt.

At vi har vært sammen en stund

Har ingen konsekvenser.

Vi viser hverandre hvem som er høyest.

Vi er fromme på gateplan,

Men alderen røper barnets smil.

Så er vi en vind fra vest.

Vi blir ikke husket, for vi var ingenting.

Verden gikk videre uten oss.

Med føtter setter vi spor.

Men er de tydelige, vekker de oppsikt,

Lyser de i mørket, så noen ser oss?

Har vi mål av fjellene i det fjerne?

Kan vi nå Jerusalem før porten lukkes?

Er vi glemt i mengden?

TAL

Tal, min flyktige jord.

Tal, mine rastløse bein.

Det kjennes så tungt å leve.

Tal fra fjerne kyster ditt navn.

La fuglerop høres.

Jeg hilser min skog.

Jeg hilser lyngen ved havet.

Tal ordet som lyser,

Tal liv i min leir.

Gi meg å elske de fremmede.

Lær meg å hilse brødløse barn

Som gråter fra byer og land

I en urolig og sønderbrutt verden.

Jeg ser fra fjellet en åker i vest,

Og epletrær som blomstrer.

Lær meg å dele det himmelske syn,

Så alle kan mettes og leve.

Lær meg å lytte de nedbrente hus,

Og se mine søsken i nød.

Lær meg å bygge fremtiden

Av levende, hellige steiner.

JORD

Jorden gir oss mat.

Og røttene sitter dypt,

Og greinene fester seg i himmelen.

Jorden er mitt hjemsted, min hytte, mitt hus.

Jeg leter etter veier å vandre.

Trærne er som mennesker.

De gynger i vinden, visner og går bort.

De har en tid som grønne flagg,

Så ligger de under jorden

Som en del av alt.

VIND

Vinden stryker over jorden,

Gras og lyng bøyer sine vinger,

Trærne gynger som gamle menn.

Bare godheten, kjærligheten bevares

Inn i de tettbygde hus,

Hvor noen sover med frisk pust.

Jeg står ved en korsvei og glaner

Inn til min bror, mine venner,

Som enda ikke er våkne.

Gravemaskinen kommer snart.

Det skal bygges høyhus på begge sider

Av en kjempebred motorvei.

Vi klarer snart ikke puste.

Vinden rister i menneskene, trærne,

Som forteller om et langt liv

Med dype røtter, helt til Afrika.

Jeg lengter etter et tettere bånd

Mellom mennesker av samme slekt.

De som lever, må vite hva de heter

Og hvem de tilhører

Før vinden roper for siste gang.

LAND

Jeg lengter å komme til mitt land.

Jeg ser det i drømmer.

De bærer meg over fjell og hav.

Jeg ser huset jeg skal bo i,

Og menneskene som spiller piano og synger.

Veiene er åpne, stjernene tindrer,

Og jeg er hjemme.

Jeg lengter å komme på den veien

Som fører til Jerusalem.

Nå er jeg ved terskelen til muren.

Jeg kommer ikke over alene,

Men jeg tror på Gud.

PASS PÅ

Pass på!

Halve dagen er revet i stykker.

Tiden brenner bort,

Våre alter rives ned.

Trengselstid, uår, lyn og torden.

Hva skjer? Hvem kommer

I den hvite luftballongen?

Er det regn, eller snø?

Pass på.

Snart fordufter veggene.

Vi lever under åpen himmel,

Og har gras, blomster og trær

Mellom oss.

Ingen barn, ingen stjerner.

Tiden er som en strøm.

Den eser ut som en deig,

Og blir borte med en mengde folk.

Hver dag følger vi noen til graven.

Vi samles ved stupet.

Kjenn på luften om den er rein.

Kjenn etter temperaturen, smak og se,

Og glem at du er hjemme.

Toget går bare en vei.

KULDEN

Kulden gnager.

Jeg er nådd høsten,

Og kryper naken til sengs.

Jeg er ensom og kald av menneskene

Som reiser ifra oss.

Jeg er gammel og uoppdaget.

Jeg sleper meg frem i lyset

For å berge min sjel.

Jeg er hjemme i en stormsky

Før hanen galer.

ØY

La oss tenke våre liv på en øy.

Her er hav på alle kanter,

Og breddene fråder av høye bølger.

Vi fryder oss over at vi er til,

Men kjenner ingen som kan hjelpe.

Vi har for lengst slått oss til ro,

Og venter på bedre vær.

Vi tror på en blå himmel en dag

Vil fri oss fra slaveriet.

Vi er avsperret og innesperret

Til havet åpner seg.

Vi har en drøm om fred.

Vi har en drøm om en øy i havet

Som troner som et lys for alle folk.

Vi ser på urviseren, og kjenner kraften

Av en mektig vind.

Det skal komme en dag

Uten gråt, uten redsel og krig.

Da er vi gjenfødt i kjærligheten

Til det evige håp.

STILLHET

Vil du finne stillheten,

Må du ha et evig håp, en lengsel

Som er dypere enn havet.

Du må ha øyner som et kirkespir

Og en ånd som kjenner sannheten.

Vil du blomstre som kløver og konvall,

Må du kjenne fred i ditt indre.

Da vil gleden blomstre som stjerner

Og fylle ditt hjerte med fred.

Dine øyner vil stråle,

Og din kropp vil bli helbredet i ordet

Fra en levende Gud.

VÅR FLYKTIGE TID Poesi 2016/4 – Del5 – Sigve Lauvaas

Ill.foto3

TID IGJEN

Vår flyktige tid

Går meg forbi.

Jeg er igjen i et vakuum.

Så lenge jeg lever

Er tiden mitt hjem.

Jeg bor i en boble ved havet.

Jeg favner tiden så lenge jeg kan.

Etterpå er jeg i det hellige land,

Der tiden er samlet i brikker.

I fritiden pusler vi, kvinne og mann,

Og bygger en bro til hverandre.

Vår flytige tid er smeltet i lys,

Og lyset er kjærligheten.

BREV

Jeg er et brev som skal smugles ut.

Det skal gå gjennom ild og vann,

Og krysse tiden fra begynnelsen

Og lyse som gull i håpets hall.

Brevet skal finne inngangen

Til den evige byen.

Jeg reiser med latter og fryd av sted

Og møter mine kjære i evighet,

Der hagen lyser av dadler.

Jeg er et brev, en lampe som aldri slokner.

Jeg er i rommet som en planet,

En stjerne som viser vei, og velsigner

Alle jeg møter - av kjærlighet.

Fordi Gud elsker oss først.  

PRIKK

Stjerner er prikker på himmelen,

Menneskene er prikker på jorden.

Alt Gud har skapt er skjønnhet.

- Fra begynnelsen var lyset,

Og lyset kom inn i menneskenes lys,

Og hele verden ble forvandlet.

Stjerner lyser i mørket.

Bokstav blir ord i stillhet.

En bønn rekker sine hender til Gud,

Som holder planeter og stjerner

I sin rette orden,

Og menneskene er ikke glemt. 

Lyset begynner ikke her.

Selv om det lyser fra hus og hytter,

Er menneskene et skall.

Uten det himmelske lyset

Er vi som betong, som ørken og lauv.

Men når lyset kommer inn i oss

Er vi en levende sjel,

Et landskap av skjønnhet.

TANKEN

Menneskene gjør hva det sier.

Vi lever i luftrommet med tanker,

Ord og gjerninger.

Vi går fra det uvirkelige,

Og blir opphøyet, med tankens kraft,

Til et virkelig historisk under.

Vi har øyner som ser, ører som hører.

Vi kjenner nærvær av det hellige.

Vi er forvandlet i nåde, og skaper liv av liv.

Lyset er tro til frelse

For den som vandrer i mørket.

LIVET

Hva vi skylder verden

Er skrevet i speilet.

Vi ser verden i ansiktet

Til alle vi møter.

Hvert menneskebarn er en tvilling,

Hver stjerne et lys, en sol.

Mørket er livet i dypet,

Der ingen har fred.

La oss vite at tro

Er himmel for oss.

Verden er sirkus og brød.

Vi trenger ånd for å leve,

Vi trenger det levende vann

Som forvandler

Og skaper alt nytt.

FOLK

Dette folket er gjennomlyst

Og funnet skyldig til døden.

Ord og gjerninger er skrevet i hjertene,

Så ingenting skal bli glemt.

Det de gjorde mot mine minste,

Det gjorde de mot meg.

Straffen er rettferdig.

En dag skal de døde stå opp til evig liv.

Alle dem som er født av Gud

Skal få se Jerusalem i herlighet.

Dem som slukket lyset for millioner,

Har ingen å gå til når Herren kommer.

ØRKEN

Visst er ørken et tilholdssted

For sjakaler.

Rovdyr kvesser sine spyd

Med ukjente skrifttegn.

Menneskene lærer å overleve

Ved en oase.

Hele livet strever menneskene

Å tyde været,

Og tiden som kommer.

Vi er selvopptatt, og streifer etter gull.

Vi ønsker dobbeltspor

Til oljealderen.

I dypet lærer vi historien.

Alt som var og er, skal bli en ørken

For våre barn og barnebarn.

Vi kjenner språket

Og møter hverandre med vemod.

Har vi noe å miste?

DRØM

Så snart de kan tyde drømmen,

Har menneskene passert grensen.

Ingenting er umulig, for den som tror.

Visdommen og kunnskapen

Skal føre menneskene sammen.

Drøm er en måte å tenke på i søvne.

Noen drømmer i fullt dagslys.

Og vi trenger ikke være uvitende om lyset,

Som får oss til å se i det skjulte.

Snart kan vi gå gjennom stengte dører.

Snart blir det åpenbart hvem vi er.

Drømmen åpner gitteret.

Den største skal bli den minste.

Vi er barn i en prektig fortelling om tilgivelse.

Vi lever i forvandlingens tegn.

HVOR ER BRILLENE?

La det bli lys!

Vi kan ikke leve i blinde.

Tiden erobrer oss,

Og vi blir kledd av.

Ingenting er hemmelig lenger.

I søvnløse netter tenker vi på tilværelsen.

Livets tog tuter av sted.

Det strømmer informasjon i luften.

Hjerneceller dør.

Hukommelsen er ikke som før.

Navn hviskes ut.

Vi glemmer at vi snart er åtti.

Gamle mennesker er som gamle eiketrær.

De har så mye erfaring og livsvisdom.

Men, jo lenger vi går på veien,

Jo nærmere målet.

Livet er en prosess hele tiden.

Etter hvert svekkes hørselen, synet.

Men det er enda mye vi ønsker å se, høre.

Vi lever i kappløp med tiden.

Døden kommer plutselig nærmere.

Men livløse gjenstander forfaller hurtigere

Enn levende mennesker.

Vi holder oss oppe med kryssord.

Hjernegymnastikk, nye språk, musikk

Får oss til å våkne.

De grove arbeidshendene må kjenne varmen

Av venner i samme bransje.

La oss møte hverandre før vi dør.

Vi kan ta et bad, og svømme, male.

Det gjør så godt å være i aktivitet.

Vi elsker å leve.