LYSET, MIN VENN Poesi 2016/5 – Del4 – Sigve Lauvaas

Ill.foto.

SNAKK

Det alt dreier seg om

Er snakk over fjell og vidder.

Vi møter en nabo, en fremmed ulv.

Vi snakker om dyrtid og terror.

Vi glemmer å snakke om livet, min venn.

Vi glemmer å leve for andre.

Vi sitter kanskje i en ring - og tenker

Skapelsen - av ingenting.

Vår Gud er i sannhet en kilde.

Vi snakker om brød, og spiser oss mette.

Vi leser i Skriften, men bare litt.

Vårt arbeid tar tid, og dagene går.

Vi sulteforer vår sjel,

Men er modige - helt til vi dør.

Og bibelen roper. Vi glemmer å leve.

TAL

Tal. - Mine brødre er hjemme,

Og høyet er tørket, i havn.

Jeg ligger og ser på en stjerne,

Og hører en stemme iblant.

Historien sier at havet

Er gjendikt - år etter år.

De vuggende bølger skal skylle vår strand,

Og leke i tusen sår.

Krigen er stilnet, vinden er sval.

Solen kjæler min hud.

Barn og ungdom skal leke igjen,

Og slekten får nye skudd.

Tal, mine fjell – i vind og vær.

Se til meg som er blind og døv.

Mitt hjerte skal lyse i tusen år

Og forvandles i evighet.

TID

Slaveriets tidsalder er forbi.

Vi er født til dypere toner.

Vår oppgave fører oss frem til slutt,

Der kunsten er kjærlighet.

Vi lever bevisst for å tjene

Skaperens hellige mål.

Hver dag er en gave fra Gud.

Lys over jord.

Vi gir det vi har – litt åndelig glød,

For vår slekt.

Vi skal elske hverandre i tro

På et evig liv.

Ordene har begrensninger,

Men ånden leder oss frem – til vi ser

Jerusalem, høyt over alle fjell,

Et landskap av kjærlighet.

SOL

Nå stråler solen inn igjen,

Og katten går på tå.

Jeg sitter ved en vinduspost,

Og holder øye med en venn

Som går og går.

Og solen kommer til sin tid,

Og gir oss ro og fred.

Jeg sitter stilt i sofaen:
Og tenker hva som snart skal skje.

En liten bror er født!

Ja, solen er en yndig brud.

Den stråler for oss alle nå.

Jeg skjærer meg en skive ost

Og koser meg med livet mitt,

Og katten går på tå.

DAGEN

Om dagen skaper uro,

Kan jeg sove trygt.

Og bølger slår mot stranden som før.

Jeg svinger meg i solen

Og fylles av din fred.

Jeg er et lysbarn, våken, glad,

Og gløder som en tulipan

I blomsterhagen din.

Dagen er et kjærlig rom,

Som trøster, gir, og løfter oss.

Vi møtes til en stjernedans

Mens jorden ruller med sin svans

Og trekker lyset med.

Vi lever i en sky av sol,

Og ånden bærer oss med seg hjem

- Til himmelen, til himmelen.

LYSET

Som kirkespir skal lyset springe frem

Og møte oss hver dag som livets øye.

Jeg hilser lyset med min veike, lille hånd.

Så får jeg styrke fra Guds himmel i det høye.

Lyset daler ned i dag,

Og åpner porten til et viktig møte.

Lek og lærd får kjærlighet til svar,

Og alle takker med sitt liv. Det er en gåte.

Det strømmer ånd og kraft - og mot i oss

Når bryteren er på, og lyset virker.

Og hele himmelen er over oss.

Det stråler fred fra Betlehem.

Vår Herre Krist er født til jord,

Og vi må ikke sove.

EGNE VEIER

Mange går sine egne veier

Og glemmer å se skilt og lys.

De krysser fortau og skygger for andre,

De streifer i skodde og dis med sin fot.

Over tjern og sivkledde elver

Lokker en farlig fugl.

Men vannliljeblader vekker vårt øye,

Vi ser, men glemmer å tro.

Alt som er vakkert tar vi for gitt.

Skaperen skapte vår verden.

Beveren jobber og bygger sitt reir.

Som fuglen er barnet flyktig.

Med nøkkel å hånden finner vi hjem,

Og stiger trygt etter solen.

Vi elsker å leve, og oppdager vår egen vei.

Med lyset erobrer vi kloden.

KRAFTEN

Kraften i ordet

Forvandler min sjel.

Høyt over alt skal jeg stige.

Kraften, ja kraften skal fylle mitt liv,

Og lyse min vei til det siste.

Ordet skal fløyte fra dal og hei

Og svøpe meg inn med ånd.

Kraften skal løfte meg høyt i sky,

Og bære meg over den siste bro.

I himmelen synger våre kjære.

  

LIVET

Jeg lever.

Jeg er ingen narr.

Til nyttår vil alt forvandles.

Se, lyngen er tørr,

Og skogen er uten lauv.

Livet er gått i dvale.

Men ørken skal våkne til liv igjen,

Og verden skal se en stjerne.

Den lyser fred over Israel.

Og barnet skal leve.

Jeg lever i barnet, i ordet ditt

Som føder og skaper et hellig folk.

Av tørrlagte åkrer gror korn og frukt,

Og ånden forvandler oss.

TID

Kan vi legge tiden bort?

Den er delt ut til alle i dag.

Som et vindu, en vei, gir den håp og trøst.

Vi lever av nåde i tidens buldrende jag.

En som var her, fortalte en gang om tro.

Historien blomstrer i hagen vår.

Livet skal så - i dyp og grøderik jord.

Og alle skal få smake frukten.

  

Ill.foto