LYSET, MIN VENN Poesi 2016/5 – Del3 – Sigve Lauvaas

Ill.foto.

VÅRE LIV

Våre liv forandrer seg.

Vi får et nytt perspektiv på livet.

Vi lever i en tid med forandring på sjø og land.

Og menneskebarnet erfarer Gud.

Fra store kontinent kryper vi sammen,

Og blir ett i ordet og vinen.

Vi hjelper den fattige, ensomme sjel

Til rikdom og kraft fra det høye.

Hver dag begynner vi på en ny reise.

Vi forandrer verden med våre liv.

Og selv er vi midt i smeltedigelen.

Vi hører og ser med vidåpne øyner

At Gud gjør det umulige mulig.

LIVET

Livet er i forvandlingens tegn.

Livet er fra begynnelsen hellig nåde.

La oss åpne oss for underet som skjer,

Og ta imot lyset som en gave.

Vi må tro på oss selv, at vi er noe stort.

Aldri før har noen vært akkurat slik som meg.

Vi skal leve i forventning og håp –

At noe vidunderlig snart skal skje.

Livets hemmelighetsfulle kraft skal gripe inn

Og sprenge alle grenser av skjønnhet.

Den skal åpne stengte dører, og tine snø og is.

Ditt liv skal bli forvandlet – for alltid.

MYSTERIUM

Livet er et mysterium.

Vi klarer ikke forstå alt,

Men vi klarer å fornemme Gud.

Når barnet utfolder seg, som en blomst,

Og åpner seg som jorden,

Da vet vi at alt er mulig for den som tror.

FRA BEGYNNELSEN

Vi ser solen åpner dører.

Vinduer står på vidt gap.

Folk møtes i hagen, og på veien,

Til en ny begynnelse.

Når vi ser rundt oss, er noe alt begynt å skje.

Vi føler at vi er med i koret

Av dem som får oppleve underet, skapelsen.

Vi er som trær, som blomsten.

Våre røtter kan gå dypt,

Men når tiden er inne – må vi stupe.

Vår alder skal en dag bli som trær.

Vi venter på nåden – å få leve helt i ordet,

Så vi kan se forvandlingen i vårt eget liv.

VI VENTER

Vi venter å få krype ut av skallet.

Og alle skal forvandles til en sommerfugl.

Vi skal bli som blomsten på marken.

Vi venter på solens kraft,

Og drikker av vannet som fosser i fjellet.

Vi venter på ordet som gjør levende.

Det er her i verden forandringen skjer.

Selv om vi ikke skjønner alt,

Så kan vi vente på en vidunderlig vår.

Se markblomstene fyller landskapet,

Og vi er en del av skjønnheten som lyser

Og skaper glede og fred, for vi er dine barn.

LYSET

Lyset, min venn.

Kom inn i mitt hjem.

Over alt lyser himmelens nåde.

Jeg favner nåden.

Livet er alt.

Jeg eier et navn i lyset.

Lyset er mer enn du aner, min venn.

Løft meg i lyset for alltid.

Vis meg din styrke, gi meg din hånd.

Før meg på veien til lyset.

Du er det evige livets håp.

Lyset erobrer verden.

Mitt hjerte er fylt av kjærlighet.

Min stjerne lyser for alle.

KILDE

Hvem er den kilden

Som gir oss håp?

Hvor finnes et navn med løfter?

Dypt stråler lyset i min sjel.

Kreftene kretser min panne.

Ånden river og løfter meg høyt.

Uten lys - er jeg uten håp.

Mitt liv er i dine hender.

Og alt du gav meg, er grenseløst stort.

Livet er mer enn jeg aner.

Du er en kilde fra fødsel til grav.

Du lyser veien til Paradis,

Og leder oss gjennom sivet.

Å se deg, gir næring og mening.

Jeg nevner ditt navn i dag.

Din kilde er nok til oss alle.

Snart møtes vi høyt i en sky,

I Det grenseløse, hellige landet.

Og englene synger i kor:

Takk for det levende vannet.

NÅDEN

Nåden er større enn livet

Som bærer oss fram.

Nåden tar bort våre synder

Og renser vår sjel.

Den som har nåden i hjertet

Har Jesus til venn.

Framtiden gir oss et levende håp:

At vi møtes igjen.

Kjente og kjære fra nord og sør

Er i samme båt.

Vi smiler og ler, og gråter iblant,

Til livet forgår.

Men nåden er større enn alt,

Og løfter oss høyt.

I lyset er vinger og himmelfred.

Vi møtes med sang.

STRØM

Jeg går gjennom tidens strøm,

Og tæres av alt

Som hakker og floker seg til

På min gulbrune åker.

Jeg fløter tømmer fra morgen til kveld,

Og drømmer om en som er under.

Jeg sitter fast i meg selv,

Og verden drar forbi.

Det strømmer folk i feber

Etter billig mat.

Mediestrømmen tar oss med over alt.

Vi har ikke hvilested.

Det suser i mektige trær.

Jeg går gjennom byer og landskap

Med høye spir.

Og natten er kjølig med stjerner

Som lyser veien til paradis.

Hvem er jeg i strømmen til grensen

Som leter etter et hjem?

Jeg skriver om å vende tilbake,

Der venn møter venn.  

KVINNER

Lyset kommer til alle

Og favner liten og stor.

Oppover, nedover landet

Går kvinner i vårlette skor.

Kvinner sitter i parken,

Og tripper mellom busker og trær.

De danser som solen for alle

Og kysser i kjærlighet.

Hele dagen stråler ditt ansikt

Som gullblad - høyt i vind.

Ditt hjerte er harpestrenger,

Som vårvær mot huden min.

Kvinner har muskler i beina,

Og løfter den elskede opp.

En høstdag er sollyset borte,

Og kvinner - eventyrslott.

VANN

Dråper av vann.

Og livet er mer enn en dråpe.

Lyset er mer enn alt.

Vannet forvandler jorden

Og skaper en ny vår.

I barndommens rike er vannet

Et gjenfunnet paradis.

I verden den vide er havet

Matfat og hengemyr.

Dråper av vann fra kilden

Åpner vårt hjerte og sinn.

Vi elsker, fordi han elsket oss først,

Og gav oss sitt paradis.

Vannet, lyset og ordet,

Er oss en hellig skatt.

Livet går ut av kilden

Som strømmer ved dag og natt,

I navnet som skapte barnet

Og åpnet himmelens port.

SKRIV

Alt jeg skriver, er skrevet før.

I en eller annen krok er en tanke

Som noen har tenkt.

Livet er skjørt.

Snart er det bare et tomrom, en benk

Som noen har sittet på, før.

I dag kan vi leve i glede og sorg.

Det finnes så mange veier.

Noen går opp, andre ned.

Jeg flyr over alt – til jeg seiler.

Langt skal vi alle, over alle hav.

Der hjemme skal ingen sulte.

Jeg stirrer mot vest, og skriver brev

Til en ensom svale på taket.

Skriv lys over livet, kjære venn.

Ordene lyser mitt indre.

Jeg frydes av visdom fra Salomo,

Som bygget Herren et tempel.

  

Ill.foto.