DREIERI poesi 26/13 (Kp2) * Av Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill

5.

BARN

Dine barn skal fly

Jorden rundt, jorden rundt,

Og strikke et plagg

For den kommende høst.

Sammen skal de veve et bilde

Som hele verden må se.

Den mørkeste natt skal de ta i sin hånd

Og male med begeistring.

Dine barn skal fly med gullringen på

Som et tegn på evig troskap.

De skal lyse i rommet

Og gi av seg selv.

Når bildet er ferdig, er reisen slutt,

Og porten er åpen til festen,

For alle vil inn til David og Gud,

Og fly fra den store trengsel.  

SOL

Vi ser på solen,

Og den ser på oss med vidåpen munn.

Vi lengter, og smiler tilbake

Som barn med et løftet ansikt.

Vi bøyer solen ned til oss,

Og sprer lys på våre barn.

Vi hilser solen velkommen i nord

Og kysser vår hellige gjest.

Vi flyr med lette vinger en dag

Og synger i sommervinden.

Og fuglene synger som aldri før

Under himmelens tegn i regnbuedrakt.

Det er bryllup i epletreet. 

6.

LYTT

Vi lytter til døden,

Vi lytter til livet,

Og killingen danser i graset med meg.

Vi ler av hverandre.

Jeg lytter til vinden.

Snart er det sommer, og alt er en dans.

Jeg lytter til stillheten,

Lytter til lyngen som blomstrer.

Og fuglene vet det er kraften som roper

I urgammel skog og stjerneblomster

Når himmelen maler seg selv.

Så flyr de sin vei over blågrønt

Til et varmere land.

Og jeg er alene igjen og lytter.

Det er visst bølgene jeg hører nå?

EIE

Ingen kan eie den andre.

Var du min elskede,

Var du likevel din egen herre

Med liv og sjel.

Selv kan vi ikke eie vår kropp.

En sterkere makt må ha omsorg og pleie

Fra fødsel til grav.

Livet er skjørt, og må dekkes til

Om vinteren.

Hus må isoleres. Vannrør tåler ikke frost.

Vårt hjerte tåler heller ikke frost.

Bare kjærlighet kan erobre.

Den ene brenner for den andre

Til lysene slokkes.

Og flyttebilen kommer

Ganske stille.

7.

ET LAND

Landet består ikke bare av mennesker.

Fjellet kan vitne om det.

Et land kan ikke glemme sine kjære.

Vi er utvalgt av alle

Som er født i tidens vandringshall.

Kjærlighetens språk er livet,

Blandet med kirkeklokker og honning.

Livet i vandringshallen,

Som er et stykke romantikk,

Må beskyttes for enhver pris.

Hele naturen er med i prosjektet

Av å lytte og se det usynlige.

Og menneskene speider etter holdepunkter.

For å oppleve hjertet rent.

ENSOMHET

Ensomhet er en farlig ting.

Utenom sykdom og død, er ensomhet noe for seg.

Vi våker over de som sover

Og planter blomster i tilmålte rom.

Vi kjenner oss som slekt og venner,

Men blir forlatt av de mektige.

Ensomhet uthuler menneskene

Som er ferdig for Lofoten og lofotfiske.

Vi lever i taushet,

Men har våkne øyner som roper

Og ber om en ny vår.

Å være ensom i en stor by,

Krever utrusning – som til en polferd.

Jeg er frivillig

Og møter meg selv i døren,
Og utbryter med forferdelse:

Kom jeg eller gikk jeg til Paradis?

Livet taler i mitt hjerte om de siste ting.

8.

I DYPET

Vi dreies nedover i dypet.

Bokstavene røres til for en ny sang.

Vinden dreier mot vest,

Og engelen tar i oss.

Trærne svinger og gynger,

Og fuglene er borte.

Månen er i skjul for de vise menn,

Men barna ser lyset.

Det dreier seg om jul i verden.

Stjernen peker mot Betlehem og stallen.

Englene synger navnet i kor

Og velsigner barnet.

ORD

Jeg trenger bare et lite tegn

Av kjærlighet,

Så tror jeg, og håper alt

Ordet forkynner.

Litt lys i hjertet

Får hele mennesket til å lyse.

Forvandlingen skjer hver dag

Hos dem som tar imot ordet.

Vi kjenner hverandre på lyset

Vi stråler på veien.

Våre avtrykk er godt synlige

For alle mennesker.

Jeg drømmer om røttene

Som stråler fra alle kontinent.

Ordene er frukten og livet

Som holder oss våkne.