DREIERI poesi 26/13 (Kp10) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen - Ill.

37.

MITT FJELL

Grønt er mitt fjell.

Mitt landskap er evig.

Før solen står opp

Var mitt fjell en del av verden.

Mitt fjell er en stille oase

For trette mennesker.

Her møttes konger til slag

I gammel tid.

Nå spirer en fruktbar åker ved kilden

Som aldri går tom.

På mitt grønnkledde berg

Kan alle drikke i solvarm morgen

Og kjenne dragning mot vest,

Til den nye verden.

URO

Er du urolig over tidens jag,

Er det tegn på liv.

Et hjerte som puster for en ny dag,

Vil alltid bestå.

Om døden kommer, er du her

Mellom oss på berget.

Du er en pust som forteller om liv

Bortenfor stjerner.

Er du urolig for lauvskogen, vil du oppdage

At hvert tre skal komme igjen.

Og jorden skal bli kledd på nytt

Som i skapelsens time.

Et frø skal komme med vinden

Og hilse med tusen øyner på bergryggen.

Framtiden skal bli som en vakker brud

Under himmelens skyer.

Himmelens lys skal gi oss fred.

All uro i hjerte skal slokne og dø.

Kun måne og sol skal skinne til slutt

Og være et seil for livet.

38.

I DETTE ELEMENT

Jeg strekker meg etter lyset.

Hver dag er solen litt høyere på himmelbuen.

Og snart er det vår.

Og våren kommer igjen og igjen.

I dette element har jeg slått leir.

Her går jeg med tynne hender og speider

Etter en fremmed stjerne.

Kommer den snart, så jeg får avløsning.

Jeg sover med drømmeslør, og møter folk

I elementenes farvann, der landskapet synger.

Og jeg faller til ro, og kysser din hånd

For trofasthet, kjærlighet og håp.

Jeg strekker meg etter evigheten

Fra mitt springbrett. Her lever jeg i lengsel

Etter den nye byen som stråler av gull

I mylderet av glade mennesker.

ROM

Jeg dreier rundt i rommet,

Akkurat som jorden og månen.

Jeg dreier meg for å se alt på nært hold,

For å kjenne og smake.

Det flyter lys inn gjennom vinduene,

Og ord fra alle retninger strømmer på.

Jeg flyr i luften. Rommet blir stort

Som en fotballbane, og jeg er snart i mål.

Det dreier seg om lys og kraft,

Og tidens uendelige nærvær i verden.

I dette rommet har jeg min sjel

Som varsomt søker den ene.

Rommet er et hemmelig hjerte

Som favner alle, og holder oss høyt,

Så vi kan puste og prise skaperen,

Som i alle ting er en hellig Gud.

39. 

ORD

Rike ord.

Alle ord er rike

Som stjerner og diamanter.

Kom til mitt ord

Og bli hva du evner.

Tenk deg en stråle fra rommet

Som er vårt slott.

Her bor vi. I ordet beveger vi oss

Fra dag til dag, gjennom

Himmelens buegang.

Ordene bor i oss

Som vi bor i dem og lyser

Med øyner og hjerte.

Ordene er rike på vennlighet,

Og møter oss

Som en ny pust fra skogen.

SYNG

Syng meg et landskap

Med himmel,

En vår med glitrende blomster,

Og en bok med navnet

I gullskrift.

Jeg vil ha et sted å vandre,

En sti som er ferdig

Steg til steg.

Jeg vil møte noen i høyden

Som løfter sine hender i jubel og takk.

Syng meg hjem til en moden høst

Som lyser i tusen stjerner.

Syng til mitt hjerte for ordet

Som strømmer i mine årer

Og vekker meg til en ny dag.

Syng alle skapninger om kjærligheten,

Livets brød og vin.

40.

SNART

Snart skal vi skille oss fra alt

Og dreie 360 grader.

Da kan vi begynne på nytt

Og se alt.

Nå ser vi bare en grusvei, en gate, en park.

Da skal vi se et landskap

Med syngende engler.

Og den som håper og tror

Har en rikdom i hjertet.

Og navnet roper mitt navn

Gjennom hele livet.

Snart skal vi fri oss fra hus og hjem,

Og kroppen vil stige.

Vi flyr til andre siden på ditt ord,

Til et nytt liv.

SKAPT

Vi er skapt i ditt bilde,

Skapt til dette livet

Som en modell for mange,

Med et ansikt som lyser.

Skaperen har meislet oss ut,

Slik at ingen er like.

Han har formet oss med sjel

Som flyter i blodet.

Vi er skapt i voksende måne,

Og svøpt i sol.

Vi kom til verden nyvasket, rene,

For å være et vitne for Gud.

Vi er skapt for å elske, og lyse

Til solelden slokner.

Og ordet skal forme oss frem

Til grenseporten. 

41.

SVING

Solen svinger, månen svinger.

Hele jorden svinger,

Og vi svinger med

Som gullstøv, som frø i vinden.

Vi svinger som lauv, og danser.

Vi synger med hele kroppen,

Og hjertet er nær ved å briste

Av kjærlighetens gjenskapermakt.

Likevel er vi som bortkomne,

Og bor i fremmed land.

Markene er brune og kalde,

Og vi har ingen å snakke med.

Men solen stråler til alle

Og favner og kysser med inderlig glød.

Gåten om livet og vandringen frem

Gir oss mange spørsmål, men ingen svar.

Vi svinger oss i livet og drømmer

Om å møte den ene igjen

Ved bredden til en solrik strand,

Der alle er venner.

HVIT JUL

Markene er hvite.

Kong vinter jager fra hus til hus

Og forteller om nedsnødde gater,

Og biler som står.

Og snart er det jul - med glade barneøyne

Som glitrer av forventning og fred.

Det synger i hjerter om en hvit jul,

Og pakker til alle.

Barndommen er merket med kjærlig hilsen:

Glem ikke fuglene som synger

Til deg og til meg -

At nå er det jul.

DREIERI poesi 26/13 (Kp9) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen - Ill.

34.

SANGEN

Jeg hadde en gang en sang.

Den var vilter og yr.

Jeg strekte meg ut etter sangen,

Og tonene fløy bort.

Jeg lengter i dager og netter

Etter sangen som lever.

Denne sangen skal bo i mitt hus.

Som en hellig tone fra år til år.

Jeg blir rik av denne sangen.

Jeg er som en gartner med vinger,

En bonde med modne aks.

Jeg møter deg i orkesterlunden.

Og om sangen slippes løs,

Vil den komme igjen som en due

Og kjærtegne mitt gule hår.

Min kjære vil synge til harpestrenger.

LYTT

Jeg lytter til de unge fløytene,

Smaker på melken,

Elsker engler og Gud.

Toner fra jorden stiger i blått hav.

Jeg fanger stjerner,

Og kysser med fuktige lepper.

Jeg er tro, og lever i håpet.

Jeg lytter etter stemmen

Fra Høysangens jubelkor.

Jeg lytter til musikken fra åker og eng.

Lyngklokker spiller i vinden

Solen hilser med varme blikk

Og favner jorden.

35.

SKOG

La skogen leve

Med slanke og tykke stammer.

De strekker seg høyt

Med blikket festet i himmelen.

La skogens trær bli svanger med våren

Og kjenne gleden i å vokse

Som et bilde på seier.

La oss glede oss over trærne,

Som var det våre egne barn.

De våker i landskapet som elg og ørn.

La skogen leve langsmed vannkanten,

Der elven stryker forbi

Og hilser med oppløftet stemme.

La bildet av skogen vokse i oss

Så lenge vi lever.

Det er på grunn av skogen vi er til.

FREMTIDEN

Alt beror på havet.

Alt beror på fisken og brødet

Som mettet fem tusen i ødemarken.

Alt beror på solen som dreier rundt og rundt.

Den bestemmer tiden. Og det er en gåte.

Kraften som ligger i lyset blir åpenbart

I våre liv, i alt som lever.

Og fjellene roper våre navn inn i fremtiden

Med malmfull røst.

Fremtiden begynner nå,

Og strekker seg ut som en vei.

Og alle veier fører til Rom,

Der paven sitter med krystallkulen

Og tenker på Guds vilje.

Akkurat som kornet mister sin kraft,

Mister menneskene sin kraft.

Hele jorden er avhengig av Skaperen 

Fra dag til dag.

36.

LEK MED ORD

Jeg leker med ord.

De er perler på papiret,

Bilder i veven, lys i mørket.

Ordene gir visdom,

Hjelper meg frem i landskapet,

Der jeg svinger meg

Som en klode i blått hav.

Jeg er tørst på ord.

De gir meg krefter til en ny dag,

Og drømmer som bærer meg

Gjennom stormfulle netter.

Ordene varmer min sjel.

Mine kjære kommer med ord

Som må prøves i ild.

Gammel visdom smelter gull fra Sion,

Der jeg favner den ene.

KIRKEN

Kirken står tydelig, og lyser

Som en blafrende fakkel på prærien.

Byggesteinene er lenket sammen

Som mennesker på vei til det siste hvilested.

Kirken har sine feil og mangler,

Men er likevel et viktig holdepunkt for mange.

Jeg velger å gå til de fattige i landsbyen

Som venter på frelse. - Det gir perspektiv.

Kirke strekker seg som trær

Inn i en blå hverdag – over hele jorden.

Den vil favne menneskene med rød løper,

Og spiller dag og natt for de villfarne.

Kirken minner om et åpent hus i vinden

Der trell og konge søker redning.

Her får de mat for sjel og sinn.

De tvetter sine hender

Og møter Gud.

Portrett - 6 år

DREIERI poesi 26/13 (Kp8) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

31.

HER

Dette er mitt liv

Mellom høye fjell

Og stjerneblomster.

Men snart skyer det til

Og regnet styrter ned.

Det fosser i juvet

Som fra en hel verden.

Mellom det våte lauvet

Rusler jeg av sted til en oase

Hvor husene står tett

Og menneskene er fremmede,

Som i Noahs dager:

De tror ikke på under.

Jeg vasker meg i regnet

Og går helgekledd

Gjennom byen,

Som er blitt mitt tilholdssted

Før avreise.

Her treffer jeg folk i undergangen,

Og snakker om livet

Som raser som et hurtigtog,

Til alt dreier seg om kraft og lys

I himmelrommet.

Nå skyer det til igjen

Og leddbussen snirkler oppover

Mens jeg kryper til køys

Med musikk fra en lang dag

Under høye skyskrapere.

STILLHET

Gi meg stillhet

Så jeg kan høre det stille ropet

Fra fjell og steiner, fra ur og hei.

La stillheten få rom i mitt indre,

Så jeg kan flytte inn og bli boende.

La stillheten vekke min sjel

Så jeg kan puste fritt, og være meg selv

Med en tydelig stemme.

32.

MORGENDIS

Jeg vil stige i morgendis

Og være en fugl over grønn åker.

Over myrer og skogholt vil jeg vandre

Til lyshimmelen favner meg

Og all naturen blir til et stort orkester.

Morgendisen dekker over mystiske bilder,

Og klynger seg til jorden

Som en nedbrutt og sønderknust mann,

Før solen kommer og løfter disen

Bort i den endeløse skogen.

Du er et teppe som stiger og synker,

Og pryder landskapet med små perler

Som glir inn i luftslottet, - og blir borte

Som dugg for solen, og føder nytt liv

I alle slekters morgendis.  

LIV IGJEN

Når spiren våkner, og underet skjer,

Har jeg lyst å favne deg.

Jeg bøyer meg i takknemmelighet

Og roper til Gud.

Jeg må synge ditt navn

Og løfte armene som en spire.

Mitt hjerte må våkne, så jeg kan se klart:

Mysteriet, skapelsen.

-     Vær meg nådig Gud. Jeg er en syndig mann.

Du har gitt meg livet,

Så jeg kan kjenne din veldige kraft.

Du er lyset fra evighet.

I dine vinger er jeg trygg. Livet kommer igjen.

En ny vår velter inn over oss hver dag.

Hvert sekund er en påminnelse om tiden

Som ringer i bjellene.

33.

INGEN VISSHET

Vi har ingen visshet om morgendagen.

Mitt liv kan bli kort eller langt.

Jeg har gått over mange broer,

Flydd over mange fjell.

Nå er jeg her,

Og jeg er viss på

At jeg ikke er den samme i dag

Som i går.

Mens tiden forvinner, stormer jeg frem.

Det er bare jorden som går i sirkel.

Eller kanskje hele verden dreier seg rundt

Sin egne akse.

Menneskene blir dreid på en skive

Og formet som en leirklump

I pottemakerens verksted.

Det dreier seg om å være medgjørlig

Og kjenne åndens kraft.

Vi sees snart i visshet

Om at det finnes en dypere mening med alt.

Skaperen har satt signatur i landskapet.

Der er vi nå, i endeløs taushet,

I mangel på noter.

FJELL

Jeg ser fjell så langt øye ser.

Fjell på fjell, helt til horisonten bryter

I det blågrå havet,

Der stemmen løftes

I henrykkelse over himmelstjerner.

Jeg ser elven svulmer og fosser i havet.

Bare fjellene står igjen

Som bauta over skapelsen.

De er ruvende tegn fra gammel tid,

Og vitner om et hellig håp.

Jeg kan klatre i fjell, og nå toppen.

Jeg kan beundre ulike fjellandskap.

Men fjellets storhet er høyere enn alt.

DREIERI poesi 26/13 (Kp7) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

27.

VÆRET

Det dreier seg om høytrykk og lavtrykk.

Alt blir satt i system, i et mønster.

Meteorologene gir melding om værobservasjoner,

Og vi sitter i stuen og følger med på kartet.

Om det blir torden og lyn, må vi trekke ut kontakten.

Det gjelder å være i hus når det skjer.

Lavtrykk over byen kan gi store ettervirkninger

Og vi må se etter fluktruter.

Men livet må gå videre, hjulene må gå

Dag og natt, vinter og sommer.

Vi må bare ta imot, og være glade til.

Det er godt vi har været å rette oss etter.

Noen sier at tiden er mer stabil.

Men alder og år er ulikt fordelt i befolkningen.

Og noen blir tatt bort ganske unge.

Uforståelig er tiden, og uforståelig er været.

Om natten kan vi drømme om sommer,

Og så våkne i regn og snøslaps, eller storm.

Været trykker oss til seg, og ruller over jorden

Som en skurtresker, – og vi er alene igjen.

ORD LYSER

Ord trenger et rent hjerte, og rene hender.

Skal jeg skrive brev til en venn, må hendene være rene.

Ordene vil være tydelige. De skal lyse imot oss

Som blomster og barn.

Og rommet jeg sitter i må være rent.

Jeg vasker ofte, og tørker støv.

Og gradestokken bør ikke være over tretti.

Det er viktig å ha orden.

Bokstavene har et system,

Og ordene kommer i et mønster.

Kanskje de skal bli til noe stort i mine hender?

Jeg strever med et dikt om å gjenkjenne

Den vi er mest glad i.

Det er en sporlek fra begynnelsen.

28.

TID

Morningen kommer imot meg

Og rører ved meg

Med røkelse og frost.

Tiden forfaller ikke

Som mennesker og dyr.

Denne morgningen kommer alene

Og gir meg noen spørsmål

Om grenser og meter over havet.

Men lyset følger i sporet

Og farger himmelen i gull.

Tiden er en dronning

Som har all makt over alle

Som strever med søvn og forkjølelse.

Den kommer med fødselen

Og er som en livvakt gjennom alle år

Til vi sitter igjen alene.

ORD

Ordene kommer med lyset

Og legger seg varlig i tankeveven.

De kommer i hurtig tempo

Og fosser frem.

Ordene bygger seg opp som skyer

Og lukker seg inn i oss.

Som et barn kommer de til sin mor.

Ord er som lauv om høsten.

De fyker med vinden og blir borte.

Men om våren kommer nytt lauv

Som får gjort sin gjerning

Så lenge de lever.

En kan ikke lukke ordene ute.

Sine egne barn kan en ikke lukke ute.

Vi skal løfte dem frem.

Sånn er livet, sånn er budskapet:

At vi elsker, for han elsket oss.

Fra begynnelsen.

29.

FLYTTE

Det dreier seg om mennesker

Som flytter hjemmefra.

De flytter bort fra sitt eget

Og står alene igjen.

De flytter til en annen by, for en tid,

Og søker hjem, som fremmede.

Alt er dreid rundt.

Og når de er ferdige med studiene,

Kan de ikke klare mer,

Og tar ut på lange reiser

Med restplassbillett.

Det gjelder om å finne seg selv.

Så finner de nok tilbake en gang

Med fortellinger og spørsmål

Om nye hus med alt.

HYTTE

Jeg har en hytte

Og reiser dit iblant med hunden,

Så den får lufte seg litt.

Jeg tar det som en tur

Mens veien er tørr

Og kan reise uten piggdekk.

Jeg reiser til hytten helst i juli,

Og har med mat,

Så jeg slipper å stresse.

Det er nok å ta seg til i hytten.

Når kvelden kommer

Må jeg tenne lysene

Og roe ned med litt kaffe.

Det er jo ikke ofte jeg er

I så enkle forhold.

Men hytten har sin skjerm,

Og hunden trives i hagen her.

Der er så mye lukter.

Men jeg har nok med å holde i bandet,

Så jeg slipper å bli alene.

30.

SKRIVER

Jeg skriver litt.

Toget har nettopp passert,

Og stjernene er døde,

Havet er salt, og himmelen gråter

Fra mørke skyer.

Begravelse? Ja, begravelse

Uten lys, uten klokker.

Jeg skriver om å vugge seg i søvn,

Tenker på havet.

Å være i en båt som ruller,

Blir en vane.

Sjøfolk kan fortelle om det.

Jeg skriver om nettene

Som ble så korte

At de ble til en mørk tråd.

Pikene flettet håret,

Noen strikket

Før fakkelbæreren kom

Med pomp og stil.

Jeg skriver om livet som dreier

Bort fra vår tid

Til en annen verden.

Her sitter folk i kø for å  få jobb,

Og de som kan få jobb

Vil ikke arbeide.

Sånn er livet, og historien gjentar seg,

Men alle kommer i mål.

BYEN

Jeg kan ikke si farvel til storbyen,

Den lærte meg trikken,

Og jeg måtte alltid låse dørene.

Sikkerheten ute og inne

Måtte repeteres.

Tiggere og tyver plyndret,

Men jeg overlevde

Og sitter i dag som direktør

I en leketøysbutikk,

Og elsker barn.